Øynene mine har åpnet seg. Jeg ser lys, farger, gleder, bevegelse.

Jeg fant kunsten å leve
Historier

Jeg fant kunsten å leve

Av Wenche Mosengen Nilsen og Birgitte Rustand

Det er en kald novemberdag i 2019. Birgitte Rustand går raskt over Søndre Torg i Hønefoss by. Hun er på vei til Fontenehuset Hønefoss. Aldri før har hun vært i dette huset, og lite vet hun denne novemberdagen, at valget hun har tatt om å gå dit, skal forandre hennes liv. Mottagelsen hun får på fontenehuset, er overveldende. Hun føler seg velkommen. Hun føler seg akseptert. Hun føler at hun blir mottatt som den personen hun er.

Jeg kom til Fontenehuset i Hønefoss. Jeg fant mine styrker som VIKING, men fant også noe annet. Ikke bare overlevelse, men aksept og ro. Jeg fant kunsten å leve!

Allerede når dørene låses opp på huset dagen etter, er hun på plass. Det går noen uker. Birgitte er på huset så ofte hun kan. Tiden går til midten av januar 2020. Birgitte står på podiet i Kultur-stiftelsen Fengselet. Fontenehuset Hønefoss har stor kunstutstilling, og hun er en av de sju medlemmene fra fontenehuset, som viser sin kunst i byens største galleri. Foran Birgitte står et stort publikum. Bak henne henger et stort og vakkert maleri. Et maleri, skapt av henne selv.

Et minne hentet fra sjelen, fra en fjern, men allikevel så nær barndom. Maleriet viser en allé med Jacaranda, vakre trær som vokser i Sør Afrika, landet hvor Birgitte er født og oppvokst. Birgitte holder åpningstalen for publikum. Hennes ord om livet, om kunsten og om fontenehuset er sterke. Ikke ett øye er tørt, når hun senker sitt manus og smiler forsiktig ut mot publikum. Slik var hennes tale:
- Folk sier at det er bra å uttrykke seg! Jeg har flyktet vekk, fra akkurat dette. Men folk sier at jeg uttrykker følelsene mine med alt jeg gjør! Så jeg vurderer, evaluerer og analyserer denne setningen om MEG!!
Er jeg et individ?
Ja!
Annerledes, en utlending, ja, - MEN med en identitet.

Jeg er et menneske akkurat som andre. Men fordi om jeg gjør og tenker ulikt som andre, betyr ikke det at jeg er rar, eller at jeg ikke passer inn. Fordi om jeg er følsom og intens, så burde ikke det skremme andre. Vi kommer alle fra forskjellig bakgrunn og oppvekst, og vi er alle fortsatt et barn innerst inne, som leter etter noe i livet. Kanskje det er noen, som aldri finner seg selv.

Jeg kan si NÅ, at jeg har funnet meg selv. Jeg er et menneske. Ikke en maskin, som jeg lot vise til hele verden. Jeg er både svak og sterk. En sterk viking, men samtidig et lite barn.

Jeg kan føle meg utrygg og sjenert, redd og hjelpesløs. Kroppen svikter noen ganger, noe som irriterer meg vanvittig, fordi jeg trodde at en vikings blod var tykt, og at spinaten jeg spiste, den skulle gi meg styrke! Men min vannlatning når jeg sover om natten, den viser at min svakhet, den må også håndteres.

MY GOLDEN GIRL, DO NOT FORGET YOUR ART, YOUR LOVE FOR SEEING THE WORLD

Jeg vet at mine styrker i den kreative siden av personligheten, alltid har motivert meg. Men en tid flyktet jeg fra de gode, gamle vaner som helbredet og ga meg ro.
Det er når jeg tegner og maler og skriver dikt og sanger, at jeg ønsker å fortsette med og danse med vinden, og puste inn alle naturens krefter. Da ser jeg verden gjennom en kunstners øyne. Så uendelig fargerik og vakker!
Og slik er jo livet også!

Fargerikt og vakkert, hvis du velger å se!

For vi ser hva vi ønsker å se. Det gode, det slemme, traumer, drama og dans, lys, farger og nyanser, irritasjon og latter. Men det er hvordan vi våger å gå fram, som viser vår styrke.

Jeg har nå lært meg aksept for meg selv. De gode, de onde og skremmende, de vanskelige, de svake og de sterke egenskapene i meg.
Nå føles denne verden ikke så skummel for meg lenger. Fordi det indre i meg har akseptert at jeg er fortsatt et barn, et menneske. Full av liv og glede. Ingen kan ta DETTE fra meg. Jeg velger og holde det positive fast til meg.
Øynene mine har åpnet seg. Jeg ser lys, farger, gleder, bevegelse.

Jeg trodde jeg hadde flyktet, eller glemt de grunnleggende elementer jeg lærte som barn. Traumer kan ta noe fra meg, men ikke ta fra meg et lite minne om glede. Når et barn har det vanskelig, leter det, akkurat som en liten valp, etter det gode. Jeg lærte akkurat dette fra en person. Min far. Jeg kom tilbake til denne følelse av varme, kjærlighet, denne svake stemmen og pusten i øret.
«MY GOLDEN GIRL, DO NOT FORGET YOUR ART, YOUR LOVE FOR SEEING THE WORLD»

Selv om jeg flyktet fra en hard oppvekst, har jeg alltid hatt styrke i meg. Kunst har blitt åpenbart glemt med livets vanskeligheter. Men roen i naturens stillhet, gleder, riket, kommer når jeg sitter foran et lerret og puster inn livet.. Da maler jeg. Jeg syntes at maling var personlig for meg, og jeg ville ikke dele det med verden. Holder min fars erfaring for meg selv.

Men fontenehuset lot meg forstå at jeg skulle dele, at jeg skulle vise verden hvem jeg er, og alle rundt meg, minnet meg om dette grunnleggende jeg lærte for lenge siden – GLEDE!
Nå har jeg lysten igjen, lysten til å LEVE, og dele min glede til andre.
Jeg vil vise veien til lyset. Dette helbredende og hva som er foran oss, ikke bak oss, alt som gir håp.
Jeg kom til Fontenehuset Hønefoss. Jeg fant mine styrker som VIKING, men fant også noe annet. Ikke bare overlevelse, men aksept og ro. Jeg fant kunsten å leve!
Takk til de som har vist meg veien! Takk til Fontenehuset Hønefoss og takk til min far, John.