Jeg kjempet i flere år mot demonene inni meg, jeg klarte ikke å finne en vei ut fra alt det som skjedde i hodet mitt.

Jeg fant meg selv
Historier

Jeg fant meg selv

Av Aina Oset

Frem til 2010 var jeg kjent for å være den sosiale, engasjerte og alltid positive jenta. Jeg hadde et liv jeg var stolt over, gode venner, tre jobber jeg trivdes i. Hver dag gikk med på jobb og å være med venner, alt gikk på skinner.

 Mens jeg var på ferie i Tyrkia den sommeren fikk jeg plutselig et panikkanfall. Jeg skulle akkurat til å bestille middag da jeg ble veldig svimmel, kvalm og redd. Etter mye om og men kom jeg tilbake på rommet mitt og resten av ferien var en berg og dalbane i følelser.

Vel hjemme i Norge gikk jeg til legen og han kunne ikke finne noen god grun til plagene mine og spurte om det kunne være noe psykisk. Jeg nektet for det,

jeg hadde det jo så bra ellers. I de neste månedene var jeg jevnlig sykemeldt fra jobb. På dette tidspunktet startet jeg en blogg og når jeg tittet innom der for noen dager siden fant jeg et innlegg hvor jeg i november 2010 skriver Legen sier at det ikke finnes noen tegn på at jeg ikke er frisk og at jeg skal bare jobbe og ta tia til hjelp. Og det er jo det jeg vil, men hva gjør man når man ikke klarer? Jeg har en ekkel følelse inni meg, følelsen av at noe er galt, men jeg klarer ikke å sette fingern på hva det er.”

Helt frem til januar 2011, da klarte jeg ikke å komme tilbake på jobb. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine og hadde enda ikke funnet ut av hva som var galt med meg. Savnet etter hverdagen ble større og større, for på mange måter levde jeg for jobben min. Dette gjorde at jeg ble deprimert og ikke lenger klarte å se noe positivt i situasjonen jeg var i. Under et panikkanfall i februar ble jeg sendt på legevakta og der møtte jeg en lege som viste meg en stor forståelse, han klarte å fortelle meg om psykiske problemer på en slik måte at jeg innså mine egne utfordringer.

Der begynte min vei mot å finne en løsning på å bli kvitt plagene. Jeg begynte hos en psykolog, fikk min egen leilighet og var klar for å sette i gang. Det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kjempet i flere år mot demonene inni meg, jeg klarte ikke å finne en vei ut fra alt det som skjedde i hodet mitt.

En av de tingene som gjorde dagene mine lysere var at jeg skaffet meg en hund, han har hjulpet meg igjennom min sykdomsperiode. Han trøstet meg når jeg var nede og dro meg opp. Jeg måtte ut hver dag og jeg hadde noen å ta vare på, det reddet meg fra mange vonde øyeblikk.

Men allikevel var ikke dette nok og etter 2 år med plager gikk jeg med på en frivillig innleggelse på en psykiatrisk avdeling. Der var jeg i 7 uker, endelig følte jeg at jeg kunne se klarere, jeg var ikke alene om å ha det vondt og der var det noen jeg kunne snakke med døgnet rundt. Men så fort jeg ble skrevet ut kom de gamle vanene og tankene tilbake. Jeg orket ikke å forholde meg til andre mennesker, det eneste jeg klarte å fokusere på var min egen elendighet. Det ble planlagt en ny innleggelse noen måneder seinere og mens jeg ventet på den så gikk jeg så i kjelleren at jeg ofte tenkte på å ende mitt eget liv. Hadde det ikke vært for at jeg fortalte mine foreldre om tankene mine på det tidspunktet så ville jeg mest sannsynlig ha gjennomført det. Da dagen for innleggelsen kom følte jeg en lettelse, det var et trygt sted å være. Men hele tiden gikk tankene tilbake til hva som ville skje når jeg kom hjem, ville jeg klare å holde på styrken?

Mens jeg var innlagt kom det en gjeng fra Fontenehuset Hønefoss til avdelingen jeg lå på, de snakket med noen av oss om hva de kunne tilby og hva det hadde betydd for medlemmene. I mine øyne var dette bare tull, det var ikke mulig at noe så enkelt kunne få livet mitt tilbake på kjør. Relativt imot min vilje ble jeg tvunget av min behandler  til å besøke Fontenehuset dagen etter.

Da jeg kom inn døra blei jeg helt sjokkert, hvor var de syke menneskene?

Her kunne ikke jeg være, dette var ikke noe for meg, disse skjønner ikke hvordan jeg har det, var tankene som gikk igjennom hodet mitt på det tidspunktet.

Selv om jeg ikke hadde troa på at dette ville hjelpe meg så gikk jeg med på å prøve noen dager i uka i en periode etter jeg ble skrevet ut. Det er det smarteste jeg noensinne har gjort!

Fra den dagen gikk det kort tid til jeg var et aktivt medlem på huset og selv om jeg holdt meg til de daglige oppgavene og ikke gjorde så mye hver dag så gikk jeg hjem med en følelse av mestring. Hver dag som gikk ble jeg tryggere, sterkere og tøffere. Jeg fikk nye venner som forsto situasjonen jeg var i, det var ingen som dømte meg og jeg ble etter hvert en del av det sosiale netterveket på huset. Etter en stund kom et annet medlem til meg og sa at man kunne merke de dagene jeg var på huset for da var det en lattermild stemning over huset, den dagen føltes det som en tung bør datt av skuldrene mine. Jeg var tilbake!

Selv om dagene fortsatt besto av tidvis angst så merket jeg at depresjonen sakte men sikkert slapp taket. Da jeg tidligere gikk vekk fra vanskelige situasjoner så erfarte jeg at det nå var lettere å dra til klubbhuset for å flytte fokuset til noe som ga meg glede. Tankene på å en gang komme tilbake til lønnet arbeid ble igjen virkelige, jeg så lyset i enden av tunnelen.

Noen måneder inn i medlemskapet så ble jeg klar over verdensdagen for psykisk helse og temaet kast maska vekte noe i meg. Sammen med medarbeidere og medlemmer brukte vi mange måneder på å planlegge et av de største prosjektene som er gjort i husets 14 år lange historie. Vi hadde kunstutstilling, filmvisning, stand på høgskolen, pølselunsj på en lokal byggeplass og avsluttet det hele med en konsert.

Gjennom hele prosjektet møtte vi kun på positive mennesker som gjorde alt for at dette skulle la seg gjennomføre.

Vi lagde et konsept som het Ringeriksmannen hvor kjente lokale menn stilte opp på bilder med forskjellige tekster. Gjennom dette fikk jeg et stort nettverk og ble kjent med flere som ville hjepe meg videre. Ordføreren skaffet meg faktisk en jobb i etterkant, men siden det dukket opp noe enda bedre så takket jeg nei til den.

En av mennene jeg møtte var CEO for Ringerike utvikling, Jørgen Moe, han så dere nettopp på videon som ble vist. Han ønsket å gi meg en mulighet til å vokse, gi meg en sjanse til å se hvordan det var å jobbe på et kontor. Da jeg fikk tittelen prosjektleder- og markedskoordinator sto hårene i nakken min, Han hadde virkelig tro på meg. Jeg fikk ansvar for Ringeriksfilmen, to enkeltstående filmer som handlet om historien til regionen vår. Selv om filmingen allerede hadde pågått i to år så skulle mange tråder nøstes opp, visninger av filmen i de gamle kinolokalene var en av de. Jeg jobbet dag og natt for at innbygerne våre skulle få en minneverdig opplevelse og når jeg sto på scenen under premieren og fikk publikums applaus var det noe som skjedde med meg. Jeg hadde skapt meg et navn i byen vår. Og dette på bakgrunn av at jeg to år tidligere valgte å gå inn døra på Fontenehuset.

Etter at jeg sluttet hos Ringerike utvikling ble jeg ofte spurt om å hjelpe til med forskjellige arrangementer og fikk ofte ansvaret for gjennomføringen.

Grunnen til at jeg sluttet i RU var fordi jeg så at jeg ikke klarte en så stillesittende jobb i lengden, samtidig som mulighetene for en fast ansettelse var liten. Derfor gikk jeg tilbake til huset, der begynte jakten på en lønnet jobb. Med støtte, gode ord og oppriktig tro på meg så viste medlemmer og medarbeidere at jeg kunne klare alt jeg satte meg fore.

På mange måter følte jeg at jeg kunne gjøre nesten hvilken som helst jobb, men da jeg begynte å skrive søknader så merket jeg store forskjeller. Jeg ble dratt mot jobber innenfor helsesektoren, tanken på å kunne bruke mine egne erfaringer for å gi andre en bedre hverdag ble mitt store ønske i livet. Så jeg satte meg ned med et stort ark og skreiv opp alle grunnene til at jeg ville ha en slik jobb. Ut ifra det arket ble det mange søknader og jeg ble etter hvert innkalt på fire intervjuer og gikk dit med en tanke om at jobben var min før jeg gikk inn døra. Selv om dette motet kan skremme de fleste så hadde jeg en så stor tro på meg selv. Og veit dere hva, jeg fikk tilbud om alle fire jobbene.

Jeg hadde et luksus problem og endte opp med å måtte velge to av de.

 Jeg er i lønnet arbeid, jeg jobber i boliger for psykisk utviklingshemmede og livet mitt har aldri vært bedre enn det er nå. Fontenehuset har ikke bare gitt meg tilbake troen på meg selv, men det ga meg livet i gave. Hadde det ikke vært for Fontenehuset kan jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde endt livet for flere år siden. Gjennom støtte, tillit og et stort engasjement rundt meg så står jeg her som et bedre menneske. På Fontenehuset fant jeg mannen i mitt liv, jeg fant meg selv og jeg fant drømmejobben.

Nå jobber jeg meg mot en utdannelse innenfor helse og drømmen er at jeg en dag kan bruke all min erfaring for å hjelpe andre som har vært i min situasjon. Men uansett hvor livet tar meg kommer en del av hjertet mitt alltid til å være hos Fontenehuset.